MARVEL, VERTIGO og ROMANENE
Tegneserier og bøker har alltid vært under en fane for min del, nemlig litteraturen. Donald lærte meg å lese, og lære. Det trigget min interesse for historie gjennom de mange reisene Donald, Skrue og nevøene gjorde. Etter Donald gikk turen over til de franske og belgiske klassikerne innenfor tegneserieverdenen, og i de glade studiedagene var det Sandman av Neil Gaiman – for ikke å snakke om forsidene designet av fabelaktige Dave McKean – som regjerte. Det har også blitt uendelig mye tegneserier fra Marvels universer, DC, Dark Horse og ikke minst Vertigo. Tegneserier er et altfor lite dekkende navn på fenomenet, og grafiske romaner blir liksom litt blodfattig. Derfor hender det at man benytter seg av engelsken og kaller det comic books. For det er jo bøker, mange av disse verkene. Les 100 Bullets i stedet for en spenningsroman. Les Fables som fantasy. Les Warren Ellis’ Transmetropoliten som sci-fi. 

Og så har man jo de virkelige comic books. Essex County av Jeff Lemire, Any Empire av Nate Powell, Exit Wounds av Rutu Modar, Maus av Art Spiegelman, Blankets av Craig Thompson. Dette er romaner, og bedre enn veldig mange fabelaktige vanlige bøker jeg har lest. Ett bilde sier mer enn tusen ord, sies det. Og et bilde er jo ofte tusen ord, og for min del blir det stor litteratur av disse grafiske romanene.

Og ja, tegneserier (og comic books) har fulgt meg fra dag én i mitt liv. Denne grafiske utformede verdenen med ord knyttet opp mot bilder lærte meg hva en leseopplevelse var lenge før jeg kunne lese. Og det er rart hvordan alt går i sirkler.

En gang lærte Sandman meg hva tegneserier virkelige kunne være, og i dag gir Vendetta ut Neil Gaimans bøker. En gang ga Warren Ellis sine mange “skitne” tegneserier meg røde kinn, om noen måneder gir Vendetta ut hans krimdebut. Disse to verdenene er så absolutt koblet sammen, og jeg vil anbefale alle som ikke har tatt veien bort mot disse grafiske romanene å hoppe i det. Om det måtte være Jeff Smith sin vidunderlige versjon av artig fantasy gjennom Bones,  norske Jasons poetiske verden eller Craig Thompsons usedvanlige vakre skildringer av ungdomstid – så bare gjør det! Les en bok.

- Pål Stokka
Daglig leder, Vendetta Forlag

Fra Craig Thompsons Blanket

Familiens første spillkonsoll var en Phillips Videopac G7000. Det var ikke akkurat et vell av spill å velge i, men noen hadde vi da. Speedway, Pickaxe Pete, A Labyrinth Game, Monkeyshines, 4-in-1-Row og Crazy Chase er de jeg kommer på i farta. Spillene var så dyre at det ikke bare var å spille 5 minutter for så legge det til side for all tid av diverse grunner. Vi kunne heller ikke lagre noe, så vi hadde en bok vi skrev opp hi-scorene i. Jeg fant den for noen år siden, men jeg må innrømme at jeg ikke er sikker på om vi var så flinke som minnene skal ha det til.

Videopac G7000

C64 og en ny verden
Noen år senere, sånn cirka 6 år, begynte mine foreldre å se seg lei på at vi (min bror og jeg) brukte mangfoldige kroner på Super Sprint og Gauntlet på ’Balke’, vår lokale arcadehall. Og da lar jeg ordet ’arcadehall’ yde sitt aller ytterste. Det kan også være at min mor var lei av at det stinket frityr av oss. I alle tilfelle kjøpte foreldrene våre en Commodore 64 til jul. Mamma tok med esker fra jobben til oss så vi kunne bygge vår egen spillmaskin. Og det gjorde vi. Med side-art og det som måtte være. Forskjellen på en Phillips Videopac G7000 og en C64 er mange, men kanskje det aller viktigste (hvis man ser bort fra grafikk) var ’tilgjengelighet’. Det var ikke bare ’vi’ som hadde en C64. Den var langt billigere enn en PVG7000, det eksisterte en hel verden av spill, og til min brors store fornøyelse kunne man programmere på den. (Han gjorde det senere stort i IT-bransjen. Jeg velger å tro det var på grunn av C64 og en Oric-1 han kjøpte. Jeg syns selvsagt Oric-1 var ræva da det nesten ikke fantes spill til den.)

Spill som Outrun, Barbarians, 1942, Commando, Double Dragon, The Last Ninja I samt II, Friday the 13th, International Karate +, Great Giana Sisters og Bubble Bobble, gjorde så tiden fløy. Noen av spillene hadde man selv, andre lånte man. ’ALLE’ hadde en C64, og man kunne plutselig prøve et spill for så legge det fra seg fordi det var :

1. for vanskelig
2. for lett
3. for lite vold
4. fordi man ikke fant et skrujern for å stille inn kassettspilleren på riktig frekvens

LucasArts og historiefortelling
Men så begynte plutselig spillene på C64 å skulle fortelle deg en historie. Dette var nesten uhørt, da tidligere spill proklamerte for eksempel at ’Jumpman’ (Mario) måtte redde ’Lady’ (Pauline) fra ’Donkey Kong’. Og da sa vi heisann og velkommen til Sierra og LucasArts. Mitt første møte med disse spillene var ’Zak McKraken and the Alien Mindbenders’. Jeg er temmelig sikker på at jeg kan spille meg gjennom spillet uten noe hjelp på et par timer den dag i dag. Og jeg nærmer meg førr.

Så kom pc-en og spill som Kings Quest, Space Quest, Leisure Suit Larry og Loom ble konsumert.

Da jeg gikk på videregående var ’novelle’ en legitim skriveform på tentamen. Min eneste ’gode’ stil var en heller blass kopi av handlingen i Kings Quest 3 : To Heir is Human. Biblioteket hadde Tolkien, men det stoppet der. Gikk du med selvsikre skritt til bibliotekaren og spurte etter saiens fiksj’n, fikk du 1984 plassert i neven, med påfølgende ’Dette er det vi har’. Den kreative inspirasjon man får av å lese om det man er lidenskapelig opptatt av er uvurderlig når man skriver skolestiler i novelleform. Så da fant man andre inspirasjonskilder. Mine noveller var av den heller filmatiske sorten med et dash av ’point-and-click’ av ren nødvendighet.

En mulighet
Vi gir ikke ut sci-fi bøkene fordi vi mimrer eller lengter tilbake til en svunnen tid. Vi gir ut bøkene fordi de er fantastiske tilskudd til det litterære inspirasjonstreet. (Pompous fuck alert!!). Så når vi blir spurt om vi er ’gale som satser på dette?’, så svarer jeg i ni av ti tilfeller ’Ja’. Men det er for å gi dere som liker å lese på norsk muligheten til å oppleve disse fantastiske bøkene og universene gjennom andre medier enn spill og film. En mulighet jeg selv sjeldent fikk, men som jeg ville ha grepet hver eneste gang hvis den hadde bydd seg. En mulighet til å gi dere inspirasjon til skolestilen, eller boken dere har så lyst til å skrive. En mulighet til å forsvinne litt og danne sine egne bilder.

Spillmediet har utviklet seg til å bli en sosial bauta. Film deles best med andre. Men en bok er din egen. Så vær litt ego, og forsvinn inn i en bok i dag.

- Thomas Ingebrigtsen Lem, forlegger.

PS : Dette blogginnlegget var opprinnelig 8 sider. Sorry for at det hopper litt fort i tid.

Rolling Stone skrev følgende i en forhåndsanmeldelse av filmen som kommer til Norge i juli: “The nerve-frying, addictively exciting WWZ comes ready to rock… it’s everything you want in a blockbuster – smart, shifty, and scary as hell”

2. juni kommer pocketutgaven av Max Brooks vidunderlige, skremmende og tankevekkende roman “Z”. Med tanke på at vi her på forlaget har lyst til å treffe enda flere lesere, får omslaget den engelske film/boktittelen “World War Z”.

Skulle du se filmen før du har lest boka, så husk at boka alltid er bedre! Og i dette tilfelle får du en litt annen historie på lerretet enn du får i romanen. Så her er det bare til å ta på seg lesebrillene.

Det norske omslaget til World War Z

Vi gleder oss!

Click here to view the embedded video.

Heidi Sofie Andresen

Salgs- og markedssjef

For min egen del begynte det med en tittel. ’Den druknes ei som henges skal’, av Jon Michelet. Jeg så gjennom bokhyllen til min far en gang på begynnelsen av åtti-tallet, og så at den sto der. Det var den mest skremmende tittelen jeg noensinne hadde sett. Fantasien tok overhånd og marerittene begynte å komme på besøk. Det hjalp heller ikke veldig da min storebror passet meg en lørdagskveld og insisterte på å se ’En amerikansk varulv i London’. Jeg var ikke bare mørkredd da jeg var mindre, jeg var livredd.

Jeg kan til dags dato ikke si noe om hvorfor, hvordan eller når dette forandret seg. Men helt plutselig begynte jeg å sluke alt av skrekk. Filmer, bøker, tegneserier, og spill. Og jeg driver fortsatt med det.

REDRUM
På litteraturfronten har mye forandret seg siden den gotiske skrekken til E. A. Poe. I stua mi har jeg hatt jevnlig besøk av både William Hope Hodgson, Stephen King, Clive Barker, John Ajvide Lindqvist og James Herbert. De som klarer å skape en stemning som skremmer vannet av meg, er alle mestere i sitt fag og jeg har en enorm respekt for dem, uansett når det ble skrevet. ’Ondskapens hotell’ skremte meg så mye at jeg måtte gjemme boken hver gang jeg skulle legge meg. Som om det ville ha hjulpet meg nevneverdig mot en psykotisk gutt som sier Redrum….

Sjangeren skrekk/grøss på film har også heldigvis forandret seg. På 30-tallet var det vampyrer, mumier og Frankenstein, på 40 og 50-tallet var det flyvende tallerkener og frykten for atomvåpen og 60-tallet ble dominert av Hammer Films, lettkledde vampyrer og spøkelser. På 70-tallet kom ’realismen’ (og da bruker jeg ordet realisme i sin aller videste betydning) med filmer som ’Last house on the left’, ’I spit on your grave’ og den vidunderlige bølgen med kannibal-filmer fra Italia. På 80-tallet kom popcornskrekken inspirert av John Carpenters klassiker, ’Halloween’ fra 1978. Dette var mitt ti-år, og vi ble overlesset med sønderklipte filmer som ’A Nightmare on Elm Street’, ’Fredag den 13’, ’The Burning’, ’Poltergeist’ og min personlige favoritt, ’Pieces’ fra 1982. (Sjekk ut kung fu professoren på youtube. Legendarisk!)

Click here to view the embedded video.

PUPPER OG INVOLLER
90-tallet ble til en viss grad ett oppsop av alle tidligere sjangere innenfor skrekk. Man hadde vampyrene i ’Interview with a vampire’ og ’From dusk till dawn’, varulver i kalkunen ’Wolf’ med Jack Nicholson, massemordere i ’Scream’ og ’I know what you did last summer’ og spøkelser i ’Blair Witch Project’.

Men en ting skal skrekk og gru i alle sine former ha. Det er en kommentar på samfunnet vi lever i. Vi leser og ser ting som eksisterer i en annen form, men som likevel er tilstede i livene våre eller som vi ønsker å ha der. Vi liker å bli skremt og redd så lenge det foregår i trygge former. De aller beste i sitt fag klarer å kommentere noe samtidig som man vasser rundt i et hav av pupper og innvoller. Vårt forbrukssamfunn i ’Dawn of the dead’, vår evige søken etter nye opplevelser i ’Hostel’, vår religion i ’The Stand’ og menneskets dødelighet i ’Håndtering av udøde’. Min egen frykt for lærere kyndig i Kung fu er kanskje ikke så realistisk, ei heller noe jeg vil ha i livet mitt, men jeg påpekte de ’beste i sitt fag’.

Så plukk opp noe horror i dag. Sett deg ned foran kopekassa med en film, Bioshock 1 eller med ei bok i sofakroken og bli skremt. Det som skremmer meg, skremmer kanskje ikke deg, men det kan likevel bli en fantastisk opplevelse!

Boktips :
Ondskapens hotell – Stephen King
Books of blood 1-3 – Clive Barker
The case of Charles Dexter Ward – H.P. Lovecraft
Håndtering av udøde – J. A. Lindqvist
The boats of Glen Carrig – William Hope Hodgson
The fog – James Herbert
I am legend – Richard Matheson
The King in Yellow – Robert W. Chambers

PS : Dette er bare noen av mine favoritter. Kom mer enn gjerne med tips om dine!!
PS 2 : Grunnen til at Jon Michelets ’Den druknes ei som henges skal’ ikke er på listen, er at jeg til dags dato ikke har lest den.

Noe av det vi har gitt ut har solgt over all forventning, mens andre har kanskje vært litt under pari rent salgsmessig. Men noe alle de femti utgivelsene har til felles, er at vi er stolte som haner, evt høner, av hver eneste en av dem. Og vi har ikke tenkt å gi oss med det første.

Men, tilbake til det med lesing.

Vi får innsendt en hel del manus fra både inn og utland, så jeg tenkte bare jeg skulle si noen ord om hvordan det er, samt kanskje gi noen velmenende råd til dere som skriver. Dette gjelder for Vendetta forlag, og især kanskje meg. Andre forlag kan være helt uenig med oss i dette, og leter etter helt andre aspekter ved bøker enn det vi gjør.

Vi prøver å ha 3 lesedager i måneden. Hvis du nå tenker at vi bare leser 3 dager i måneden, tar du feil. Vi leser 30 til 31 dager i måneden, med unntak av februar, da leser vi bare 28. (Ved skuddår tar vi en lesefri dag i februar).

Men disse tre tidligere nevnte dagene er spesielle. Det er da vi leser gjennom manuskriptene vi har fått tilsendt fra norske forfattere. Det går en merkelig sitring gjennom kroppen, og forventningene til dagens økt er alltid store. Vi ønsker å bli overrasket. Vi ønsker å bli forbløffet. Vi ønsker å finne manuskriptet vi ikke makter å legge fra oss. Vi ønsker å finne det manuskriptet som passer vår profil og vårt forlag.

En av Vendettas største utfordringer er ressurser. Ikke nødvendigvis penger, men vi er bare tre personer som jobber, ånder og lever med disse bøkene. Det å ha en så stor bokserie som En sang om is og ild krever enorme ressurser. Det å lansere en norsk debutant krever enorme ressurser. Så når vi først skal anta en forfatter, må det passe. Men er boken rett, finner man overraskende mye ressurser liggende i både kropp og sjel.

En ting kan jeg si med en eneste gang. Man leverer ikke fra seg en ferdig bok. Dette gjelder etablerte forfattere like mye som debutanter. Man leverer fra seg en historie med karakterer, og etter mye jobbing, mye slit, litt moro og en hel del våkenetter hvor angsten sliter og river, har man en bok.

Et par småting jeg vil at dere med en forfatter boende i magen skal tenke over.

1. Før du sender inn et manus, ta en siste titt for å luke ut de verste skrivefeilene. Ta en siste kikk på setningsoppbyggingen. Har du muligheten, la en venn eller venninne ta en kikk. Når man har sittet med den samme boken i ett år, blir man fort blind, og et par ’ferske’ øyne kan hjelpe umåtelig mye.
2. Tenk gjennom historien din en gang til. Henger alt sammen? Blir alt løst?
3. Føler du at karakterene dine kommer godt nok fram? Du kjenner disse karakterene inn og ut, men for en person som akkurat har blitt introdusert for dem, er det kanskje ikke like lett å vite hvorfor karakterene reagerer som de gjør.
4. Hvis det er mulig, skriv på norsk.
5. Skriv om det du liker! Om det så er vampyrer, politietterforskere, marinesoldater, magikere eller rom-kolonister, det spiller ingen rolle. En godt fortalt historier er en godt fortalt historie uansett miljø og omgivelse.
6. Får dere et avslag er dette stort sett basert på en til to personers preferanse og overnevnte kapasitet. Det trenger ikke bety at det er dårlig, du traff kanskje bare feil person til feil tid. ALLE store forfattere har fått avslag. Mange avslag. Men de ga seg aldri.

Så fortsett med skrivingen. La ett avslag bli til inspirasjon. Gå gjennom boken en gang til. Fjern det du ikke er fornøyd med, sett inn noe nytt. Skriv en ny bok. Gjør det du kan for å engasjere og overraske oss. Gi oss en leseopplevelse som risser seg inn i hjernebarken og blir sittende. Gjør deg selv stolt over det du skriver, så kan drømmen din om utgivelse en gang kanskje bli til virkelighet.

Mvh

Thomas I. Lem, forlegger 

MEN! Fordelen med Blod og gull er at du får vite masse av det som også vil skje i sesong 4. Og vi kan love dere at bok 3 del 2 ikke akkurat sparer på kruttet, dette er langt på vei den mest spennende boka til nå i serien. Sidene kommer til å flagre! Og da kommer man selvsagt til å lure når vi gir ut neste bok i serien – spår vi. Da kan jeg fortelle at Feast of Crows, som er bok 4 i serien, forhåpentligvis kommer i norsk språkdrakt mot slutten av 2013. Vi jobber på spreng for å rekke dette.

Ellers har vi nettopp også gitt ut den første av flere storpocketer. En sang om is og ild komplett bok 1 innholder de to første delene av En sang om is og ild, nærmere bestemt I vargens tid (bok 1 del 1) og Kampen om jerntronen (bok 1 del 2). Storpocketen koster 199,-

Den flotte storpocketen er ute for salg nå

På torsdag kveld etter en innholdsrik dag endte vi opp på en sjarmerende liten bar hvor jeg måtte gni meg i øynene for sitter ikke Tormund Giantsbane ved det eneste ledige bordet? Vel og merke i blazer og skjorte. Tilfeldigheten var for god til å være sann så jeg måtte bort å hilse på. Hivju var så snill og lot meg ta et bilde å slå av en prat.

Det er noe helt spesielt å kunne være med på et så stort fenomen som Game of Thrones har blitt. TV-serien er noe av det største i verden om dagen og det at Kristofer Hivju er med, og i en så fremtredende tøff rolle er helt utrolig gøy. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg en bedre jobb enn å bidra med at flere får lese disse episke bøkene som er elsket verden over.

- Heidi Sofie Andresen, salgs- og markedssjef i Vendetta.

Da Vendetta var innom Trondheim for å hilse på bokhandlere, støtte vi på selveste Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) fra Game of Thrones.

Det er mulig jeg nevnte det sist, men jeg kan til tider bli i overkant opptatt av ting jeg liker. Som for eksempel Bruce Campbell, Motorpsycho, Terry Pratchett, Rush, BioShock, MST3K og Red House Painters. Men jeg kan også bli lidenskapelig opptatt av sjangre. Shoegazer, sci-fi, fantasy, splatter, brit-com osv. Mange der ute har den samme lidenskapen, og kan betraktelig mer om det enn meg. Stort sett dreier det seg om kulturelle ting, men det kan også omhandle biler, sykkel, viskelær og servietter.

Da jeg var liten for veldig lenge siden, var det helt legitimt å samle på frimerker. Det var mange som gjorde det, inkludert min far. Jeg samlet på Star Wars-figurer. Da jeg ble litt eldre begynte jeg å samle på VHS-filmer (muligens ikke det smarteste valget, da jeg har måttet kjøpe alt igjen på DVD, og nå nok en gang på Blu Ray). Så begynte jeg å samle opp komplette diskografier av band jeg likte. Og komplette bibliografier av forfattere jeg likte. Og komplette filmografier av regissører og skuespillere jeg likte.

McCLOUD!
Denne intense lidenskapen er ikke bare moro, den definerer livet mitt på godt og vondt. Hvis noen kommer inn i et rom, kan jeg brøle ’McCloud’, og ingen til stede skjønner hva ’den unektelig litt spesielle’ mannen ropte. Når jeg begynner å sitere obskure Monty Python sketsjer, må jeg av og til forklare hva det er jeg driver med og hvorfor. Man har jo gjennom årene begynt å bli lei av å måtte forklare alt til alle hele tiden, så derfor prøver jeg å holde dette til et minimum.

En gang ropte jeg Hikeeba på utestedet Tilt i Oslo. Og en mann i hele lokalet lo. Ernest Cline. Dette er en mann som kan det han skriver om og skriver om det han kan. Film, musikk, dataspill og litteratur. Og han kan det ut til fingerspissene. På den samme heller fuktige kvelden på Tilt, endte vi opp med å diskutere godeste Dan O’Bannon. For de av dere som ikke vet hvem det er, er det mannen som skrev Alien. Og som lagde filmen ’Dark Star’ med John Carpenter. Han regisserte zombie-eposet ’The return of the living dead’. Han jobbet med spesialeffekter til en liten indie-film kalt ’Star Wars’.

Mannen som ga ut Ready Player One skal nå lage tv-serie. Og ikke overraskende dreier det seg om fanboys/girls. Et dypdykk i kulturarven til oss rundt førr (eller førti om du vil). Og vi som en gang i tiden måtte bruke alle ukepengene våre på Call of Cthulhu, Lynvingen og Stephen King-bøker er plutselig blitt kjøpesterke. Og vi samler opp og søker tilbake til barndommen. Husker du Ice-pirates? Husker du Iskalde grøss? Husker du navnet på ThunderCats figurene du hadde? Da er du heldigvis en av oss.

Og til dere som kaller oss forvokste barn; når du sitter i kinosalen og gleder deg til å se Pacific Rim eller Enders spill, eller benker deg foran tv-skjermen med Game of Thrones eller The Walking Dead. Fantastisk kultur er omsider blitt legitimt også her i Norge.

- Thomas Ingebrigtsen Lem, forlegger i Vendetta.

PS: Alle bilder er selvsagt hentet fra mitt lille lager.

Vendettas forlegger prøver å redde et poeng i kamp mot sin kollega, Pål Stokka.

Det er mange grunner til at man ender opp der man gjør i livet. Noe av det er rene tilfeldigheter, noe er planlagt. Jeg har gjort sport i tilfeldigheter.

Jeg kommer fra en annen tid enn datteren min på 13, og dette fascinerer henne umåtelig.

Nei, vi hadde ikke tilgang på Wimp og lesebrett. Ja, vi hadde faktisk bare NRK hjemme hos oss. Ja, all informasjon om film, artister og forfattere kom gjennom fanziner, Popcorn og Bravo, og de ytterst få programmene som NRK hadde om ’vår’ kultur. Vi visste ikke at Arve Juritzen var statist i ’Empire strikes back’. Vi visste ikke at Van Halen hadde gitt ut 3 skiver FØR 1984 og super-hiten Jump. Vi ante ikke den komplette filmografien til Arnold Schwarzenegger.

ALT dette er nå bare et søkeord fra henne. Hvis hun ønsker å fordype seg i noe, er all informasjon tilgjengelig på 3 minutter.

NINJA-VHS
Men, grunnen til at mange sier jeg vet så mye rart om så mye forskjellig, er at man slukte alt av informasjon så lenge det var et snev av interesse i det man leste. Man fant nye band ved at noen i et intervju sa at de likte dem. Man fant nye filmer ved at noen hadde en storebror i Libanon som hadde kjøpt med seg to hundre piratkopierte VHSer, eller fordi tittelen inneholdt ordet Ninja. Heia Sho Kosugi. Man fant de nye bøkene fordi det var reklame for forlagets andre bøker helt bakerst i pocketboka man akkurat hadde lest. Og gjennom årenes løp tilegnet man seg enormt mye data, både om ting man likte og ting man kanskje ikke likte så veldig godt. Når informasjonsflyten er liten, tar man det man får. Og jeg elsket det. Jeg elsket å lære om det jeg interesserte meg for. Det gikk så langt at jeg kunne alle regissører, skuespillere, årstall og LENGDE på samtlige filmer i Den store norske filmboka, fra 1986. Min mor og far testet meg i dette titt og ofte, og det ble nesten som et party-triks å anse.

Da jeg begynte på lærerskolen i 96, var jeg en langhåret subb med Ibsen-koteletter, og som stort sett spilte rollespill, dataspill, fotball, lyttet til musikk, figurerte i diverse filmklubber og dyrket mine interesser på et relativt lidenskapelig nivå. Kortspillet Magic the Gathering hadde favnet vår interesse året før, og time etter time i kantina ble ’kastet’ bort på å diskutere hva som var det beste kortet, eller hvilken Stephen King bok som var den beste. (Denne diskusjonen begynte rundt 1990, og vi er fortsatt uenige.)

PÅ JAKT ETTER DEN GODE OPPLEVELSEN
Da jeg begynte å jobbe i en musikkforhandler på slutten av nitti-tallet, dreide det seg om tilfeldigheter og litt flaks. Jeg hadde en annen jobb, men søkte meg dit litt på måfå. Heldigvis gløttet jeg lett på VG-lista før jeg tok musikk-testen, og i tillegg passet profilen deres meg ganske bra, så jeg endte opp med å få jobben. Planen var å jobbe der i 1 år, for så fortsette utdanningen. Det ble litt lengre enn det.

Hvis man liker en bok, en film eller en plate, sier man mer enn gjerne til de besøkende, ’Denne må du se/lese/høre på.’ Hvis den personen gjør nettopp det, og gir deg tilbakemelding på at dette var fantastisk/ vendepunkt i livet/ skjelsettende, sitter man igjen med en fabelaktig følelse. En følelse av å ha gitt noen en opplevelse. Dette var grunnen til at jeg ble så lenge i musikkbransjen som jeg ble. Kanskje spesielt i butikk kommer denne følelsen ofte, da man har en direkte linje til forbruker. Det sekundet man havner på et kontor, mister man denne tilbakemeldingen. Den kommer gjennom andre kanaler. Man begynner å tenke mer på hva som kommer til å selge enn hva man nødvendigvis ønsker å dele av egne opplevelser.

Dette behovet for å glede andre mennesker tok jeg med meg i 2009 da vi startet opp Vendetta.

Vendetta forlag skulle gi ut bøker som vi mente ville gi andre mennesker glede på samme måte som de ga oss sjelsettende opplevelser. Det høres enkelt ut, og de aller fleste som jobber med kultur i lille Norge deler nok mye av den samme oppfatningen. Det er ikke så enkelt. Kultur beveger seg i perioder. Nå kommer et lass av science fiction filmer fra Hollywood, erotisk litteratur selger så det spruter (pun intended), og Justin Bieber skaper massehysteri.

FANTASY FUNKER
For femten år siden var Adam Sandler og Chris Rock gigantiske, Jo Nesbø var et nytt stjerneskudd på forfatterhimmelen og ERA solgte så mange new age plater at man balsamerte kroppen ihjæl.

Man kan ikke alltid være best i verden. Fra et rent økonomisk perspektiv må man treffe når alt stemmer med kulturfloraen, og innrette seg etter nåværende flyt når man ikke treffer, i håp om å treffe igjen.

Så da vi begynte med fantastisk litteratur, fikk vi høre fra enkelte at vi var idioter og i utakt med kulturfloraen som rådde i Norge. Krim, kvinnebøker og biografier selger. Ikke disse…barnebøkene. Dette gjaldt heldigvis ikke de aller fleste, bare noen få.

Men da er vi tilbake til ønske om å glede andre mennesker igjen. Det var derfor vi startet med dette. Det er derfor jeg har jobbet med kultur i 15 år. Ja, så treffer man kanskje ikke alltid, men den ENE mailen fra en leser man har gjort et inntrykk på, gjør det verdt det. Og nå prøver vi å glede andre mennesker med det vi har brent for hele livet. Bøker som er fulle av visdom, sosial kommentar og heseblesende action, pakket inn i et utvidet univers vi kan drømme oss bort i. Vi gir ut bøker med forfattere som man fikk et snev av informasjon om på åtti-tallet, som kanskje hadde en blurb på forsiden av en bok man aldri hadde hørt om, og som man da konsumerte på en kveld. Det var slik jeg fant Clive Barker, William Gibson, George R.R. Martin, og Terry Pratchett.

Dette ekstreme opphenget i mine egne interesser, har selvsagt ulemper. Jeg er skikkelig dårlig i bordtennis.